Det blir hva du gjør det til.

Av og til så blir jeg helt satt ut av hva folk egentlig forventer. Ikke bare av andre, men også av seg selv. Jeg vet ikke om jeg syns mest synd på eller blir sint over det faktum at det finnes folk som tror de kan knipse med fingerne og få den jobben de vil. For all del - det finnes mange ressurssterke unge som klarer å oppnå akkurat det de vil, og believe it or not, men nå skal jeg skryte litt av meg selv, for jeg er faktisk en av dem. Ja, dere hørte helt riktig!

Jeg var aldri sikker på hva jeg skulle bli senere i livet da jeg var ung og naiv (bortsett fra prinsesse, selvfølgelig!) - ikke engang da jeg valgte retning på videregående skole. Det eneste jeg visste var at jeg var interessert i musikk og aldri i livet ville klart studiespesialisering (allmenn), fordi jeg er en håpløs på alt som er teoretisk her i livet. Ikke visste jeg at musikklinja kom til å bli tyngre enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Jeg tror jeg kan telle på både tre og fire hender hvor mange ganger jeg hadde lyst til å gi opp. Det gjorde jeg aldri.

Gjennom de tre årene på videregående hadde jeg også ulike jobber, og begynte slik jeg overhodet ikke ville - renhold og resepsjonist på et treningssenter. Var jeg skikkelig fornøyd med jobben min, og var jeg stolt over å svare da folk spurte hva jeg jobba med? Nei, selvfølgelig ikke, men jeg hadde i det minste en jobb, i motsetning til veldig mange andre. Gikk det over etter hvert? Damn straight. Jeg vokste enormt mye på å jobbe og gå skole ved siden av - så mye at det i senere tid har gitt meg selvtillitt nok til å skaffe meg jobber helt alene i ettertid. Det gjør meg ekstra stolt å vite at jeg har utkonkurrert andre og fått stillinger foran folk som har langt mer erfaring og bredere kompetanse enn meg, men som har gått i mitt favør - kun fordi jeg har klart å vise forståelse og personlighet når jeg har presentert meg selv.

Faktum er at disse tre årene på videregående var så hektisk og så krevende, at jeg nesten ikke husker noe av dem. Jeg var i konstant sving og husker ikke engang hvor sliten jeg var - bare at jeg savna venner og familie, og at tiden gikk utilgivelig sakte.

Da jeg kom hjem etter videregående visste jeg enda mindre enn før jeg dro. Jeg var sliten og lei, men overlykkelig av å være ferdig. "Ferdig", tenkte jeg, men så fikk jeg fortalt at det er nå livet begynner! Jeg ville bare ha tid og hvile, men livet skulle altså videre, og her var det bare å henge med. Jeg visste ikke hva jeg ville eller hvor jeg ville, men at jeg måtte gjøre noe.

Jeg brukte timesvis på å lete opp og finne frem noe jeg kunne drive med. Alle vennene mine skulle studere og/eller hadde et år igjen på videregående. Jeg følte meg rett og slett som en liten spurv i et tre som var på full fart ned mot bakken, og jeg kunne ikke fly. Helt tilfeldig og helt impulsivt fant jeg tilbake til en av mine større lidenskaper - en folkehøgskole, ikke så altfor langt unna, med fordypningsfag i sikkerhet og kriminalteknikk. Det kunne bli helt greit, tenkte jeg, siden det ikke kunne betegnes som et friår, jeg fikk lære mer om en av mine større lidenskaper, og det ikke var urimelig langt unna hjemmefra. Så bare noen uker senere var vi samlet, en drøss med ungdommer hvor noen kjente hverandre og noen ikke, og jeg nok en gang følte meg som den lille spurven som er nevnt ovenfor, men bare i en liten dag eller to, for jeg fikk raskt venner.

Likevel skulle det vise seg å bli alt annet enn et friår.
Det var et krevende år både psykisk og fysisk, jeg slet mye med skader under trening og det var tungt å henge med på all teorien som jeg imidlertid ikke har verdens beste forutsetninger for å henge med på, jeg fikk en form for oppmerksomhet jeg hverken likte eller var vant til og det ble etter hvert en ganske intens boble å leve i. Midt oppi alt sammen fant jeg det utrolig vanskelig å fokusere på resultatene jeg ville oppnå på grunn av all dramatikken som påvirket meg og mine, og det var tidvis så fortvilende at jeg bare ble skuffa over meg selv. Det var et år fylt av både misforståelser, sinne, forvirringer, kjærlighetssorg og kjærlighet - alt pent og pyntelig fordelt rundt omkring på det 9 måneders lange oppholdet. Det er noe av det beste og verste jeg har opplevd, og selv om det av og til helt klart var tyngre enn jeg kunne takle, så sitter jeg igjen med gode erfaringer og venner for livet.

Etter året på folkehøgskole flyttet jeg sammen med to av mine nærmeste venninner, som heldigvis (fortsatt!) er to av mine nærmeste den dag i dag, selv etter å ha å bodd sammen med dem i 2 år. Dramatikken stoppet på ingen måte her, tvert imot, selv om det ikke hadde noe som helst med vennene mine og gjøre. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde kommet så godt ut av situasjonen hvis det ikke hadde vært for dem.

Jeg fikk en jobb som var helt uutholdelig for både meg og andre, hvor jeg likevel klarte å bite sammen og yte mitt beste, selv om jeg visste at det var feil for meg på så mange ulike plan at det burde ikke vært tvil om at jeg skulle snudd ryggen til tidligere. Jeg har vokst meg utrolig sterk mentalt - kanskje mer enn selv mine nærmeste, eller til og med jeg selv, forstår. Om det er en positiv eller negativ ting får det bli opp til hver enkelt å ta stilling til - selv har jeg valgt å ikke la det ødelegge hverken den jeg er, hva jeg står for eller mine egne verdier, for alle de tre tingene er så verdifulle og viktige punkt at man ikke bør gi slipp på dem uten at det brenner på dass. Folk har blitt sykmeldt og uføretrygdet for mindre - jeg var tilbake i ny jobb etter 2 mnd, kun takket være egen innsats og viljestyrke. Jeg vil kategorisere det under "Beundringsverdig" når man har mistrivdes i en jobb i overkant av 1,5 år, men likevel har fortsatt fordi det har vært ytterst nødvendig og lagt sine egne behov til siden. Det er som å puste uten luft, og som å fly uten vinger. Det kommer til et punkt der man spacer ut eller treffen bakken så hardt at man ikke klarer å finne mening med dagene mer. Heldivis fikk jeg mye støtte og har aldri vært i tvil om at de fleste vil mitt beste, og derfor har jeg også klart å komme meg videre.

Så, there you have it. For meg - så er det frustrerende at folk setter så høye krav til sin aller første jobb og tror at ting bare kommer av seg selv. Dette kan selvfølgelig ikke sammenlignes med å bo i et land hvor man ikke har forutsetningene for å gå ut og skaff en egen jobb, og det er ikke tilfellet heller, så det velger jeg å se bort ifra. Jeg sier heller ikke at alle har samme forutsetninger for å oppnå samme resultater, men jeg sier at det blir akkurat hva du gjør det til. Slik er det med jobbene jeg har hatt, og jobbene jeg har.

En annen ting som er frustrerende, men fortsatt vanskelig å gjøre noe med, er forståelsen for hva man jobber med. "Administrator er jo ikke så big deal da," får jeg ofte fortalt, og jeg skal innrømme at det faktisk er klin umulig å diskutere ansvaret og hva det innebærer med noen som ikke har noe som helst å sammenligne med.
For meg er det ikke bare å sitte på ræva og ta i bruk tastaturet, og det er på ingen måte givende å sjefe rundt og ta avgjørelser som påvirker så mange mennesker.
Det er en ordentlig jobb, og jeg har valgt å ta det så seriøst som det er - veldig seriøst. Det er tidkrevende, det er energikrevende, og det er slik det skal være hvis man skal å oppnå resultatene man ønsker. Ingenting gjør seg av seg selv. Kommunikasjon driver seg ikke av seg selv, og det er det heller ingen nettsider som gjør. Man kan ikke bare å slutte og gå når man blir lei. Det er altfor mye på spill til at man kan være egoistisk.

Så there you go, Stine! Du er faktisk flink! Better belive it!

Til slutt - Tusen takk mamsen, for at du har lært meg at jeg har forutsetningene til å klare akkurat hva jeg vil - men at jeg likevel må begynne på bunnen, akkurat som alle andre. Jeg er på ingen måte fullt utlært og har heller ikke full forståelse for alle jobber i verden, men jeg er umåtelig glad for at jeg har måtte lære at man som regel må begynne på bunnen, og derfor også har respekt for de som har jobber som ikke anses som viktige, men som likevel drives av de virkelige hverdagsheltene. Jeg er stolt over at jeg har kravlet meg opp dit jeg er i dag fullstendig uavhengig av hva andre syns, og det holdningen har jeg tenkt å kravle videre med!

Og nei, jeg syns ikke synd på meg selv, på ingen måte. Jeg har valgt å fremheve hvorfor jeg er stolt over valgene mine og hvordan jeg lever livet mitt. Og ja, det er to vidt forskjellige ting! :)

Q - Hva er du stolt av?