Mennesker og selvtillitt

Fikk såpass gode tilbakemeldinger på det forrige innlegget (takk!), at jeg har bestemt meg for å begi meg ut på litt dypere farvann. Dette kan kanskje bli et innlegg som appellerer mest til jenter, men jeg mener det er noe alle sammen burde tenke på, uavhengig av både alder og kjønn. Så beklager, dere som er lesere av mannelig karakter, men dette angår oss alle!

Jeg snakker selvfølgelig om dårlig selvtillitt.

Dårlig selvtillitt oppstår av så mangt og finnes i uendelig mange former og fasonger. Helt uavhengig av hva som blir sagt, gjort eller tenkt, så ender det som regel med at vi begynner å tenke nedlatende tanker om oss selv, at vi ikke er gode nok som vi er, og skulle ønske vi var annerledes. Så starter den evige kampen vi aldri kan vinne - å bli likt av alle. Plutselig befinner vi oss i en situasjon hvor tryggheten er borte og det usikre regjerer i både tanker og tilværelsen.

Og det skal ikke mye til før vi begynner å bli usikre på oss selv. Men er det egentlig så rart? Hvordan er det mulig å takle det faktum at noen åpenbart ser ned på deg, snakker om deg bak ryggen din og har en generelt nedlatende holdning mot deg, på en god måte?
Hvis ikke samfunnet eller menneskene rundt deg aksepterer deg, eller ikke har tenkt å akseptere at du er annerledes hverken nå eller resten av livet, hvordan skal du da takle det?

Jeg tror det er verst for dem som starter å tenke nedlatende om seg selv i ung alder. Når man er blitt gammel nok til å gjøre opp egne meninger og tanker rundt ting. Når man begynner å legge merke til at alle ikke er like, og at noen stikker seg ut mer enn andre. Og til slutt, når man endelig får følelsen at man ikke er den man burde være, basert på andres meninger og synspunkt. Plutselig føler vi ikke lenger at vi er fine som vi er, slik som foreldrene våre alltid har fortalt oss. Det blir mer omfattende, sårende og vanskelig enn det. Ofte mer enn vi kan takle.

En kommentar. En bemerkning, eller et stygt blikk. En samtale du overhører hvor ditt navn er nevnt. Kanskje det stemmer, det de forteller hverandre bak min rygg?

Så begynner tankene å spinne, og speilet å lyve. De ekstra kiloene de snakker om, de er jo der, klart og tydelig, du ser det jo selv, du ser dem bedre og bedre for hver gang du bestemmer deg for å sjekke. Og de skjeve øynene, ja, de har du også, dessuten er ørene dine altfor store, det har også helt rett i. Kroppsformen passer jo ikke hodet i det hele tatt. Hvorfor i alle dager har du ikke sett dett her før? Hvorfor skjer dette meg, hvorfor meg, og ikke dem?
 Denne destruktive tankegangen blant både barn og voksne er mer utbredt enn vi aner. Selv om man responderer ulikt, så påvirker det oss, i større eller mindre grad.

Det er alltid lett å være etterpåklok. Man kan tenke at det er så lett som å snakke med foreldrene sine, stå opp for seg selv eller snakke med noen som kanskje forstår. For en som ikke forstår er mulighetene mange og enkle. For en som opplever det er virkeligheten en helt annet. Man lever i en verden hvor man tenker at hvis man klarer seg en dag til, og kanskje en dag til, så har man vært sterk. Hvordan det skal gå seg til tenker man ikke på.

For man tør ikke. Man tør ikke ta valg som kan påvirke til at det blir verre enn det allerede er. Man tenker at hvis man holder kjeft og ligger lavt, så kanskje man ikke blir sett, kanskje man ikke blir hengt ut eller kommentert mer. Kanskje man bare forsvinner i jorda, som man skulle ønske, og blir glemt. Man blir så usynlig som man føler seg, men det faktum at man ikke er perfekt, er det første du tenker om morgene, det siste du tenker om kvelden før du sovner og eller en følelse som sitter så tungt i deg at det ikke gir deg rom for å være hverken lykkelig eller velfungerende. Man føler seg så alene at det å bare fordufte fra jordens overflate blir en behagelig tanke, bare man slipper å gå og føle seg overflødig, fullstendig meningsløs og uønsket. Hva som helst - bare ikke denne tilværelsen man er tvunget til å være i.

Det er så vanskelig å si noe om hvordan man skal komme seg gjennom noe sånt. Følelsen er tung og vanskeilg å leve med, og når man føler seg så alene og frastøtt på grunn av lav selvtillitt, så er det også vanskelig for andre å slippe til. Det er vondt for alle dem som er glad i deg selv om det føles som om det ikke er noen. Fokuset på en selv og at man skal klare seg blir så stort at det er det eneste man klarer å holde fast ved. Man blir så selvsentrert at om det ikke var ille nok som det var, så vokser de negative tankene i takt med hvor alene vi føler oss. Det gir overhodet ingen mening, men det tenker man ikke over. Det har man ikke tid eller energi til.

Men midt oppi alt dette er det fortsatt en grunnleggende ting som er viktig å huske - vi er ikke like. Det er ikke meningen at vi skal være like, og vi har ikke samme forutsetning for å se likedan ut eller like de samme tingene.  Det er ingen fasit på hva som er riktig og galt, hvilken farge øynene dine skal ha, hvor langt håret ditt skal være, hvor mange cm som er "perfekt høyde" eller hvilken hudfarge du skal ha. Det er heller ingen som kan fortelle deg hva som er galt med utseendet ditt eller hvorfor, siden det er ingen andre enn du som er i dine sko. Det er kanskje en ensom sannhet, men det er det vi har å forholde oss til, og det vi har å jobbe ut ifra, hvis vi klarer å huske det.

Det er vanskelig å forholde seg til når man ikke ser lyset i enden av tunellen, men det er viktig å huske sine egne forutsetninger. Spør deg selv, så ofte som du må. Tror du virkelig at utseendet og personligheten til den som rakker ned på deg er å foretrekke? Ønsker du å være en person som er avhengig av å tråkke ned på andre før å høyne tankene om seg selv? I de fleste tilfeller vil svaret være nei. Da er spørsmålet: Hva er det du streber etter da?
Er det rart vi føler oss utilpasse når vi sammenligner oss med folk som er så ulike oss selv?


Det er ofte de som kommenterer og evaluerer oss negativt vi sammenligner oss med. Når vi kommer hjem og ser oss i speilet, er det deres kropp og deres ansikt vi måler oss ut ifra. Det er deres meninger vi desperat begynner å forme oss selv etter. Som regel er det også folk som er veldig ulike oss selv, og det er ofte uvitenhet, og ikke ondskap (det finnes unntak) som gjør til at noen i utgangspunktet begynner å prike på andre på enbnedlatende måte. Vi er faktisk så ulike at vi under mange omstendigheter ikke har mulighet til å sette oss inn i eller forstå hvordan noen kan ha andre meninger og interesser enn oss, og enkelte velger å respondere negativt på det. Hvorfor? Det skremmer dem. Det skremmer dem at det finnes interesser for ting de ikke er kjent med. Det bygges på frykten for det ukjente. Er det en unnskyldning? Nei. Men det er en forklaring, og det er det vi trenger for å forsone oss med at den vi er, alltid vil være godt nok.

Kun du har forutsetningene for å være deg, og det er bortkastet å skulle ønske at du så ut som noen andre.

Du skal ta drøssevis med både viktige og uviktige valg i livet. Jeg sier ikke at du alltid bør gjøre det du syns er riktig og gi deng i hva alle andre mener, men pass på at de som gir deg meningene sine er verdt å høre på. Ikke bruk unødig med tid på å bry deg om hva folk som ikke engang ønsker deg vel vil at du skal gjøre. Du er superflott akkurat som du er, og du har rett til å være kritisk til hvem du ønsker å ha i din vennegjeng.

Likevel har du også et ansvar. Møt ukjente farvenn med åpent sinn og forståelse. Lær deg å kjenne før du dømmer, ikke etter. Man kan desverre ikke gå like godt overends med alle, det er bare slik det er, men ikke vær den som gjør det til en dårlig ting. At en bestemt person ikke liker måten du er på eller hvordan du ser ut, betyr ikke at alle gjør det. Dyrk de positive sidene du har og vær den personen menneskene rundt deg liker deg som. Hold på de egenskapene som definerer hvem du er, både på godt og vondt. Det er den du er.




Jeg kunne skrevet veldig mye mer om det, men jeg syns den siste delen er den viktigste, og den er jeg nå fornøyd med. Derfor runder jeg av her. Kom gjerne med tilbakemeldinger om hva dere vil lese mer av.


Du kan ikke smile på utsiden hvis du ikke smiler på innsiden. Og det er viktig å smile, for du vet aldri hvem som forelsker seg i smilet ditt! :)

Gammelt bilde, men det viktigste er at jeg var happy den gangen, og at jeg er happy nå!

Ha en strålende uke, kjære lesere :)